Disse sidene inneholder informasjon som er beregnet på helsepersonell

Du forlater nå hjernenett.no

Jon Johnsen om depresjon og overvekt

Hva er sammenhengen mellom overvekt og utviklingen av depresjon? I denne artikkelen får du noen svar, men også råd om hvordan behandle riktig innenfor rammene av både somatikk og psykiatri.

Ifølge WHO er nesten 2 milliarder mennesker overvektige, tre ganger så mange som for 40 år siden.1 Det er mange faktorer ved livsstil og kosthold som driver utviklingen, men det er også mange biologiske faktorer som spiller en sentral rolle.

 

For å forstå sammenhengen mellom overvekt og depressive lidelser vender vi oss til en ekspert i psykiatri og nevrobiologi. Psykiater og overlege Jon Johnsen har jobbet i flere tiår ved forskjellige institusjoner innen psykisk helsevern. Han har sin medisinske doktorgrad innen farmakologi. Som forsker har han studert sammenhenger mellom fysiologi, ernæring og psykiske lidelser.

 

Genetisk sårbarhet
– Når det gjelder fedme er miljøpåvirkningen tidlig i livet en viktig faktor. Du kan også arve en genetisk predisposisjon for overvekt.

Vi regner med at omtrent 70 % av overvekten forklares med genetiske faktorer. En genetisk sårbarhet forklarer mye rundt overvekt, men ikke alt.

Innstillinger tidlig i livet
Forskning på tidlig fase i livet avdekker mekanismer som Johnsen kaller en «termostat»

 

– Denne termostaten kan bli avgjørende for kaloriinntaket. Hvis moren din enten har overspist eller spist for lite under svangerskapet kan denne «innstillingen» komme ut av kontroll. De barna som er født med en genetisk sårbarhet for overvekt og samtidig veier lite (under 2,5 kg) ved fødsel til termin, har en økt risiko for abdominalt fett ved 12 års alder. Det samme gjelder barn av mødre som har spist mye under svangerskapet. Denne termostaten fører til at vekten holdes stabil over tid.

 

Spør om historikken
Som fastlege er det derfor viktig at du spør om genetikken, når du har pasienter som er overvektige.

 

  • Det er også viktig at du spør om fødselsvekt, for å få en indikasjon om pasienten kan ha en forstyrret eller labil regulering av kaloriinntak, oppfordrer Johnsen, som skisser følgende eksempel:
  • Et typisk case 

– La oss se på historikken til en overvektig mann på 45 år med ulcerøs kolitt og en alvorlig depresjon. Han er født dysmatur og legger mye på seg ved 12 års alderen. Senere får han kolitt, bruker mye medisiner, svinger veldig i vekt og har søvnforstyrrelser, fordi kolitten er aktiv om natten. Han stresspiser mye og drikker for mye alkohol. Videre er han oppe og spiser om natten. Selv om han er tynn har han mye abdominalt fett.

 

Fastlegens helhetlige rolle
Johnsen mener allmennlegene har et godt utgangspunkt for å se helheten. De kjenner foreldrene og barna, miljøfaktorene og hvilke sykdommer som løper i familien.

 

– Fastlegene kan både mye psykiatri og mye somatikk. Hvis du kombinerer mange av disse kunnskapene, kan du stille mange gode spørsmål som gir innsikt i arvelige og miljømessige faktorer i sykdomsbildet. Da kan du komme i posisjon til å hjelpe mennesker med sammensatte problemer innen psykisk og fysisk helse.

 

Nattspiserne
Et eksempel Johnsen trekker frem er deprimerte pasienter som har forstyrrelser i reguleringen av biorytmene for søvn og matinntak. Disse individene kan ha forstyrrelser i appetitt og søvnreguleringen knyttet til døgnvariasjonen av melatonin, leptin og stresshomoner. De har en sterk trang til å spise etter middag og frem til de legger seg, samt stå opp om natten for å spise. De har liten matlyst om morgenen. Biorytmene for søvn er ikke samkjørt med biorytmereguleringen for matinntak.

 

– Deprimerte pasienter kan være «nattspisere», noe som er veldig uheldig for hele hormonbalansen. Når biorytmene da etter hvert blir forskjøvet forsterker det sulten. Du våkner og må ha mat.

Slik nattspising er ofte assosiert med depresjon, og overforbruk av alkohol og bulemi.

Effekt på matlyst og søvn
Har du pasienter hvor overvekt er et helseproblem er det absolutt relevant å spørre pasientene om de er mye våkne og spiser om nettene.

 

– Da kan du finne ut om de er slike nattspisere, og om det henger sammen med depresjon og biologiske rytmer som er ute av kontroll. Mange av disse nattspiserne har også dysregulering av blodsukkeret. Imidlertid viser det seg at enkelte antidepressiva kan ha gunstig effekt på både nattspising og søvn, opplyser Johnsen.

 

Bruk bivirkningene aktivt
Et annet forslag er å ha et aktivt forhold til bivirkningene til de forskjellige medikamentene mot depresjon. Noen stimulerer matlysten, mens andre demper den.

 

– Blant de pasientene med melankolsk depresjon ser vi ofte vekttap. Da er det hensiktsmessig med et antidepressiva som stimulerer appetitten. Etter noen uker, når pasienten spiser mer normalt og går for egen maskin, kan du bytte ut dette medikamentet med et mer vektnøytralt antidepressivum, foreslår Johnsen.

 

Vektøkning med medisiner
Hvis du derimot behandler en post-menopausal kvinne med en BMI på 32 og som har en alvorlig depresjon, forholder det seg annerledes. Da bør du unngå medikamenter som er sederende og samtidig øker appetitten. Det vil kanskje øke risikoen for søvnapné og øke suget etter søtsaker.

 

– Alle SSRI-ene fører ofte til at du taper vekt den første tiden, men utover 12 uker får en god del pasienter et vektpåslag. Det gjelder særlig de som har tendens til å legge på seg. Denne forskjellen mellom akutt effekt og langtidseffekt er det viktig å være klar over, sier Johnsen.

 

Bekymret for pasientene
Depresjon, overvekt og diabetes er et sammensatt problemkompleks som rammer mange mennesker. Johnsen er bekymret:

Denne typen depresjon er vanskelig å behandle. En del går ikke i remisjon, du får dem ikke ut av depresjonen. Dette må vi få mer kunnskap om slik at vi kan behandle bedre.

– Se for deg en deprimert pasient med diabetes type 2. Hvis depresjonen har en melankolsk form har du ikke noe initiativ for å trene. Du får sammenbrudd av de biologiske rytmene og boldsukkeret kan bli dysregulert. Det svingende blodsukkeret fører til somatiske komplikasjoner og kan øke både angst og stressnivået, som forverrer depresjonen.

 

  • – Da kan du risikere utvikling av en mer alvorlig depresjon med suicidalitet, og vi har å gjøre med en veldig alvorlig situasjon som kan ramme stadig flere mennesker.

 

Fettcellene er nøkkelen
I et slikt problembilde viser de biologiske forklaringsmodellene seg som viktige og noe om pasientene bør får informasjon om. Det abdominale fettet trer fram som en sentral «aktør».

 

– Fettcellene sender ut over 100 ulike signalsubstanser som påvirker kroppen. Fettcellene er rett og slett veldig aktive og påvirker følsomheten for insulin og øker nivå proinflammatoriske substanser. Hvis du har mye av dette vil det abdominale fettet faktisk påvirke hele kroppen via metabolske og inflammatoriske forstyrrelser.

 

  • – Det er med slike perspektiver i bakhodet at legene kan møte hver enkelt pasient som er deprimert og som sliter med overvekt. Å få en forklaring på sine helseproblemer kan redusere pasientens skam og skyldfølelse. En forklaring er terapeutisk og kan bidra til bedre resultater, avslutter overlege Jon Johnsen.

 

NO-NOTPR-0050-2020.10

Dato publisert 14.04.2021