Er dagens unge mer deprimerte enn tidligere? Svaret er ja, ifølge psykiater og universitetslektor ved OsloMet, Anne Kristine Bergem. Hun mener det stiller litt andre krav til fastlegene enn før, men det åpner også for at legen kan bli ”den ene” viktige voksenpersonen som kan gjøre en forskjell i den unges liv. I dette intervjuet gir hun råd om hvordan.

Bergem er ikke bare tidligere leder av Norsk psykiatrisk forening, hun er også for mange andre et kjent ansikt og har de siste årene vært nysgjerrig på begrepet «generasjon prestasjon». Hun er opptatt av at mange unge lever under et helt annet press enn tidligere og at flere sliter med depresjon – kanskje som følge av nettopp dette presset.

– Mellom 15 og 20 % av alle barn og unge mellom 3 og 18 år har psykiske helseplager. Det er angst, depresjon og atferdsforstyrrelser (ADHD og lærevansker). Dette er mange barn, og det er grunn til å tro at det er flere enn før. De siste årenes tallmateriale, for eksempel fra Ungdata-undersøkelsene, viser at tallet øker for hver år, sier Bergem.

Anne Kristine Bergem mener stadig flere unge er deprimerte, men at legene kan gjøre mye med enkle grep.

Psykisk folkehelseperspektiv
Hvis man skal gjøre noe med dette, må man vite mer om årsakene. Bergem mener absolutt at det er håp om å få til mye, og at fastlegene kan spille en sentral rolle i dette arbeidet.

– Samtidig kan det være lett å gå seg bort når man skal prioritere tiltakene fordi området er så sammensatt. Depresjon hos unge kan ha individuelle årsaker knyttet til psykologi, biologi og personlighet. Det sosiale og fysiske miljøet spiller inn; familie, skole og barnehage. Til slutt har vi samfunnsstrukturer som økonomi, lovgivning, kulturelle aspekter og medievaner.

Den ene voksne
– I et slikt bilde er det viktig å finne fram til tiltak som har effekt. La oss ta et hypotetisk forslag om å forby sosiale medier fram til de unge er 18 år. Det er et dramatisk tiltak som man bør vite om virker. Vi kan ikke gjøre noe slikt og bare håpe på det beste, når det kanskje er andre ting som skal til.

• – Da har jeg heller tro på forskning innen utviklingspsykologi som forteller oss at det er én ting som barn og unge ikke klarer seg godt uten, og det er trygge og tilgjengelige voksne. Det må være minst en voksen der som de kan lene seg til, og for ungdom kan det gjerne være fastlegen.

Den første konsultasjonen
Den muligheten finnes allerede på mange legekontorer rundt om i landet. Bergem påpeker at siden flere ungdommer er deprimerte enn tidligere, vil flere oppsøke legen med problemene sine. Da er det viktig at allmennlegene får kunnskap om at dette er et reelt problem som må tas på alvor.

– Derfor bør grunnholdningen være at når ungdom kommer med angst eller depresjon så må de tas på alvor. Da mener jeg at det ikke er så farlig om det viser seg at en og annen ungdom ikke var virkelig deprimert, for når de først kommer til legen, så har de allerede overskredet mange terskler.

Den første anerkjennelsen
Selv om mange leger har innsett problemet og tar det på alvor, kan det være en del som er i villrede om hvordan de kan gjennomføre en slik konsultasjon. Det er mye du kan gjøre med relativt enkle midler, og Bergem har flere konkrete tips.

Neste skritt kan være å finne ut mer om bakgrunnen for besøket, foreslår Bergem.

– Du kan spørre om hva det er «som gjør at du tenker at du er deprimert?». Det kan jo være flere grunner til det, og ungdommen kan ha foreldre som sender sine unge til legen bare de er litt triste noen dager, mens andre kan ha foreldre som har en helt annen tilnærming. Men det vet du ofte ikke som fastlege, så da må du spørre deg litt for: «Har du snakket med foreldrene dine om dette? Eller vennene dine?»

Det sitter i tankene
En annen vei inn til å snakke om depresjon kan være å spørre om hvor «den» sitter. En undersøkelse fra NOVA blant unge viser at de ofte beskriver at det sitter i tankene, følelsene og kroppen.

– Ungdom kan for eksempel si slike ting som «Hvis jeg ikke klarer denne eksamenen, så er jeg redd hele framtiden min blir ødelagt» eller «Jeg føler at ingen egentlig liker meg». Hvis du da møter dem med «Det ordner seg, du har jo hele framtiden foran deg» eller «Ikke tenk sånn, du som ser helt normal og flott ut» finner du ikke ut om disse tankemønstrene er «usunne» eller «destruktive» for den enkelte ungdommen, understreker Bergem.

-I stedet bør du heller spørre om «hvilke tanker er det du har som gjør at du tenker at du kan være deprimert?». Da kan du få svar som at «Jeg er ofte så redd for å ikke få til ting». Så kan du bekrefte og si at «det er en veldig slitsom tanke å ha ofte».

Spør om følelsene
Hvis det derimot er slik at ungdommen på besøk hos legen ikke snakker om tankene sine, har Bergem andre forslag til innfallsvinkler. Å spørre litt rundt følelser kan være en måte å komme nærmere problemet.

– Du kan spørre om «hvilke følelser er det du forbinder med å være deprimert?». Da vil du oppdage at du får mange forskjellige svar: «Jeg er så irritert hele tiden, jeg blir så sur på lillebroren min» eller «Jeg er så trist, jeg gråter så mye når jeg er alene».

Snakk om kroppen
Bergem forteller også at kroppen kan være en god innfallsvinkel når legen skal snakke om depresjon med unge pasienter. Mange unge med depresjon sier ofte at de har en klump i brystkassen, de er tunge i hodet eller har klump i magen. Mange sier også at de tar smertestillende, gjerne hver morgen. Det kan være en mulighet til å vise forståelse og respekt for de unges situasjon, mener Bergem:

– Det kan virke som om mange unge bruker smertestillende nesten som antidepressiva, selv om det ikke har noen slik effekt. Men legen bør også ta konkret tak i dette med smerten. Hodepine kan komme av kroppspress, siden mange holder inn magen og puster mye med brystet. Det gir stive skuldre, stiv nakke og jevnlig hodepine.

– Da kan du som lege vise den unge pasienten hvordan dette henger sammen. Det tar ikke mye tid og alle leger kan dette. Du må bare huske å bruke den kunnskapen på en litt annen måte i møte med unge som snakker om depresjon og press.

En viktig allianse
– Når du har en slik samtale med en ungdom, er du i ferd med å skape en god allianse. Ungdommer trenger å bli tatt på alvor og de trenger trygge voksne. Og som fastlege kan du være en utmerket voksenperson som ungdommen kan få tillit til, sier Bergem.

Hun er klar på at slike trygge allianser er viktige i dagens prestasjonsfremmende samfunn, fordi samfunnet øver et sterkt press på de unge. Mange opplever økende krav om å bli bedre og bedre, helt til det for enkelte ikke går lenger.

Vi kainn itj gå på null
– Særlig utdanningspresset er noe mange unge kjenner på i dag. Alle får høre at «Du kan bli hva du vil» og at «Framtiden er åpen». Men alle kan jo ikke bli hva de vil. Det er en forlokkende tanke, men det er ikke sant. Og det er dagens unge som må betale prisen for å leve med det presset.

– Derfor må vi ta ansvar og fortelle dem at vi ikke trenger at alle skal bli den beste versjonen av seg selv. At de ikke må utnytte potensialet de har i seg. At ikke alle må få seksere i alle fag. For å si det med Hjallis «Du kainn itj gå på null».

Dette presset er det viktig at legene i allmennpraksis er klar over, at de forstår hvordan dette virker på unge mennesker. For presset blir enda mer synlig i sosiale medier, på en helt annen måte enn tidligere. Når alle andre er så vellykkede eller har ambisjoner, er det lett for mange unge å kjenne seg mindre verdt og ikke så viktig. At man ikke er bra nok.

Hvordan har du det på nettet?
Denne samfunnsendringen kan legene ha stort utbytte av å ta inn over seg når de skal behandle unge med depresjon. Bergem utdyper:

– Sosiale medier kan virke fjernt fra egen virkelighet og du spør kanskje deg selv om det i det hele tatt kan være sånn at dagens ungdom kan få psykiske problemer som følge av det som skjer i en virkelighet som ikke er virkelig? Men igjen handler dette om å ta ungdommens liv på alvor. Det er veldig gammeldags å tro at begrensninger i skjermtid har noe å si for om barn og unge har det bra. Det har lite å si om de bruker en halvtime eller to timer.

-Du kommer heller ikke nærmere de unge ved å si at «venner du har på nettet ikke er virkelige venner». For de unge kan det være like sårende med en avvisning på nettet som å bli holdt utenfor et fysisk arrangement eller treff.

Ifølge Bergem bør legene i dag stille noen flere spørsmål for å finne ut hvordan en ungdom har det. Start gjerne med å spørre om hvordan det går hjemme, på skolen, med venner, på treningen og med kjæresten. Men legg også til spørsmålet «Hvordan har du det på nettet og i sosiale medier?»

Nye innfallsvinkler
Bergem er opptatt av hvordan nye digitale fenomener kan representere en nyttig innfallsvinkel til en god samtale på legekontoret. De er ikke bare noe som den eldre generasjonen ikke forstår, og burde heller ikke avfeies:

– En som ikke er digitalt innfødt kan tenke at fenomenet snapstreaks er noe tull som bare er negativt for de unge. Men som lege kan du få to forskjellige svar. En ungdom kan si at det er lyspunktet i hverdagen fordi «da føler jeg meg som en del av gjengen», mens en annen kan si at det «ikke er noe gøy for da føler jeg meg utenfor hvis jeg ikke alltid er med på det».

Veien videre
Mange leger opplever at de får til en god dialog i den første konsultasjonen med ungdom med depresjon, og Bergem har flere forslag til hvordan man kan avtale det videre løpet.

– Du kan for eksempel si noe som dette: «Jeg skjønner at du har det vanskelig og tenker at du ikke trenger gå og ha det sånn. Jeg vil gjerne at vi fortsetter å ha kontakt, så når du går herfra kan du avtale en dobbelttime neste gang». Eller du kan skaffe deg en oversikt over tilbud til unge i din kommune eller bydel. Det tar bare et par minutter å sjekke de forskjellige tilbudene på nettet, og det er lettere for deg som er helsepersonell å vurdere kvaliteten på tjenestene og utdanningen til de som jobber der enn for de unge selv. Med en slik oversikt kan du anbefale den unge pasienten å oppsøke steder hvor det finnes andre i samme situasjon og at det er noe dere kan snakke om neste gang dere møtes, avslutter Anne Kristine Bergem, psykiater og universitetslektor.